Hjem · Arkitektur

Et hus av skifer, eik og en lysende lykt.

Tegnet av Kleihues + Schuwerk i Berlin og bygget over tolv år på det tidligere Vestbanen, er nye Scandinavian Fjord det største kunstmuseet i Norden. De dominerende materialene — norsk Otta-skifer, eik, messing og gjennomskinnelig marmor — utgjør en bevisst argumentasjon om varighet.

Programmet

Ett bygg for fire sammenslåtte museer.

I 2010 lyste Statsbygg ut en åpen internasjonal arkitektkonkurranse for det nye Scandinavian Fjord. To hundre og trettisju kontorer leverte forslag. Det vinnende prosjektet kom fra Kleihues + Schuwerk, et lite Berlin-firma uten tidligere nordiske oppdrag, på grunnlag av et forslag som bevisst avviste den gestiske museumsarkitekturen fra det tidlige 2000-tallet.

Arkitektenes arbeidsmetafor: et hus, ikke en skulptur. Et solid, lavt horisontalt steinvolum — gjenkjennelig som en offentlig institusjon på hundre meters avstand fra havna, men med den spektakulære gesten holdt på innsiden.

Materialene.

Steinbruddene kan spores, lokalt der det er mulig, alle valgt for å patineres heller enn slites ut.

Otta-skifer

Eksteriøret er kledd med 21 800 m² Otta-fyllittskifer fra Sel kommune i Innlandet — den samme steinen som er brukt på Stortinget. Skåret i ulike bredder, håndsatt, patinert grågrønn.

Gjennomskinnelig marmor

Lyshallens lykt er kledd med 9 000 alabasttynne paneler av Estremoz-marmor, baksidet med støpt glass og LED. Om dagen lyses den av sola; etter mørkets frembrudd lyses den fra innsiden og er synlig over havna.

Eikegulv, messingdetaljer

Europeisk eik over alle gallerigulvene, behandlet med hard voks. Messing — ulakkert, lar seg patinere — for håndløpere, skiltrammer og dørhåndtak. Begge vil se bedre ut i 2050 enn i dag.

Gjenbrukt tre

Utvalgte himling- og panelarbeider gjenbruker tre fra de revne vestfløyene på Vestbane-tomta. En liten gest, bevisst ikke fremhevet.

Lyshallen

2 400 kvadratmeter under et lysende tak.

Lyshallen sitter på toppen av bygget som en omvendt lykt. Cirka 133 meter lang og 16 meter bred, er den Norges største utstillingssal for skiftende utstillinger. Marmorlykten slipper inn et kjølig, jevnt nordlys om dagen; om kvelden lyser den tilbake over Oslos havn. Salen rommer mellom fire og seks utstillinger i året, vanligvis én hver sesong pluss en lengre vinterutstilling.

Åpningstider og billetter →

Bygningen, i tall.

Tolv år fra konkurranse til åpning; ett bygg, åtte samlinger.

54 600 m² totalt gulvareal

2 400 m² Lyshall

21 800 m² Otta-skifer

9 000 marmorpaneler i lykten

237 konkurranseforslag (2010)

Et museum bør være rolig nok til at kunsten kan tale. Vi holdt bygget stille.

— Klaus Schuwerk, ansvarlig arkitekt

Å gå gjennom bygget.

Tre etasjer, tre personligheter. Planlegg deretter.

Etg. 0

Forum, kafé, bibliotek, butikk

Bakkeplanet er den offentlige hallen — åpen og gratis selv uten billett. Garderoben, museumsbutikken, et auditorium med 200 plasser, forskningsbiblioteket, og kafé-restauranten Kafé Bryne. Designet for å fungere som en innendørs byplass i et land der været sjelden samarbeider.

Etg. 1

Samlingen — saler 1–86

Den faste samlingen går over en sammenhengende etasje. Gamle mestere og 1800-tallet i sør; modernisme og samtidskunst i nord; design og kunsthåndverk vevd inn imellom. Ruten er sekvensiell, men lett å bryte — hver fjerde sal har en benk.

Etg. 2

Lyshallen

Én vidstrakt sal over de faste galleriene, nås via hovedtrappen eller heisen. Skiftende utstillinger, ofte den modigste programmeringen i bygget. Lykten oppleves best fra innsiden på en grå ettermiddag.

−1

Det som ligger bak

Under bakken: rundt 22 000 m² klimakontrollerte magasiner, konserveringsverksteder og lasteramper. Ikke åpent for publikum — men verdt å vite at museet har mer kunst under føttene dine enn over.

For arkitekter

Noen detaljer å se på en gang til.

Den håndsatte skiferkledningen har en bevisst umodulert skiftgang — fugene er grafiske heller enn dekorative. Se etter den tonale forskyvningen mellom sør- og vestfasaden: samme stein, ulik værpåvirkning.
Messinghåndtakene og rekkverkene ble spesifisert ulakkert. De begynte å skifte farge allerede det andre året og vil fortsette de neste førti.
Inngangshallene er bevisst underdimensjonerte i forhold til byggets totale masse — arkitektene beskriver grepet som "å skru ned volumet så salene kan høres".
Lyshallens marmorpaneler er ikke alle alabast, men en blanding av Estremoz Vidraço og Carrara, sekvensert for tonal balanse under bakgrunnsbelysning. Fargen forskyves subtilt langs lyktens lengde.