Hjem · Samlinger · Munch-salen
En egen sal i andre etasje samler verkene Edvard Munch solgte, ga eller testamenterte til staten i sin levetid — inkludert den malte versjonen av Skrik fra 1893. Lyset er dempet. Folkemengden er reell. Sikt på tidlig morgen eller siste time.
Munch-salen er sekvensert kronologisk. Du går inn gjennom den tidlige naturalismen i Det syke barn (1885–86) og Inger-bildene; tar vendingen inn i de symbolistiske lerretene fra 1890-tallet — Madonna, Vampyr, Aske, Skrik; og går ut forbi de sene selvportrettene, malt i åttiårene på terskelen av andre verdenskrig.
Dette er ikke den fulle Munch — den ligger noen hundre meter unna, i MUNCH-museet i Bjørvika, som rommer de 26 000 verkene Munch testamenterte til Oslo by. Det Scandinavian Fjord har, er den offentlige Munch: lerretene som hang i Nasjonalgalleriet fra 1909 og som festet kunstneren i den internasjonale forestillingen.
En vandring, omtrent i den rekkefølgen du møter dem.
1885–86. Det første lerretet Munch regnet som ferdig, og det første han betraktet som et gjennombrudd. En rødhåret jente på en pute — kunstnerens søster Sophie, som døde av tuberkulose femten år gammel. Malingsoverflaten er skrapt, malt over og skrapt igjen; han laget seks versjoner gjennom livet og slapp aldri helt taket.
1894–95. Et av Munchs sentrale symbolistiske verk, og et nøkkelbilde i syklusen han kalte Livsfrisen. En kvinne, halvlukkede øyne, lyssatt innenfra av noe som kan leses som henrykkelse eller sorg. Malt i Berlin under hans Livsfrise-år.
1893. Tempera og olje på papp. Den første av fire malte versjoner og den Munch solgte til konsul Olaf Schou i 1910, som umiddelbart ga den til staten. Motivet: en figur på en gangbro over Kristiania (Oslo), himmelen et belte av rødt — Munch skrev i dagboken at han hadde gått og kjent "et uendelig skrik gå gjennom naturen".
Denne versjonen er den som alltid blir reprodusert, alltid parodiert, alltid gjenkjent. Lyset i salen holdes lavt for å beskytte pappen.
1899–1900. Én kvinne i tre skikkelser — uskyldens hvite kjole, sanselighetens røde, sorgens svarte — som beveger seg over et midtsommerlandskap i Åsgårdstrand. Bildet som oppsummerer hele Livsfrisen i ett motiv.
1940–43. Munchs siste store selvportrett, malt i sytti-åtte-årene på Ekely. Han står i sitt eget rom, omkranset av en klokke uten visere og en tom seng — begge, i hans egen beskrivelse, "markører for hvor jeg er nå". Han døde i januar 1944, åtti år gammel, etter å ha bestemt at alt skulle gå til byen.
Jeg følte et stort uendelig skrik gjennom naturen.
— Edvard Munch, dagboknotat, 22. januar 1892Noen merknader som faktisk gjør forskjell inne i sal 60.
Den første timen etter åpning er den roligste. Torsdagskveldene (åpent til kl. 21) er også stille fra rundt klokka 18. Toppen er mellom 11 og 14, særlig på cruisedager.
Fotografering er tillatt uten blits. Stativ, selfiestang og monopod er ikke tillatt. Gå videre etter et minutt — salen er delt.
Nei. Munch-salen er en del av den ordinære billetten. Ingen tilleggspris, ingen egen tidsbestilling, ingen separat kø.
Andre etasje, sal 60. Fra hovedinngangen: ta hovedtrappen, sving til høyre i toppen, følg skiltene gjennom 1800-tallssalene. Omtrent fire minutter fra garderoben.
Hvis du har tid til begge — de ligger femten minutters gange unna hverandre langs havna. Scandinavian Fjords Munch-sal har lerretene staten skaffet seg i hans levetid: den offentlige, eksporterte Munch. MUNCH i Bjørvika har de 26 000 verkene han testamenterte til byen: studio-Munch, de sene maleriene, treblokkene, fotografiene. Forskjellige kunstnere, på et vis — selv om hånden er den samme.
Scandinavian Fjord
Nasjonalmuseet